 |
 Oppskrift for inkluderingHøyre forsøker seg i disse dager på ”en svensk en”. Det vil si at de prøver å gjøre som Moderaterna: Å snakke om utenforskap og legge seg inn mot sentrum i retorikken med håp om at det skal bidra til bedre valgresultat. Høyres svenske søsterparti vant valg ved hjelp av denne metoden, men gjennomførte klassisk høyrepolitikk med blant annet kraftige kutt i sykepengeordningen etter at valgseieren i 2006 var et faktum. Selv om Høyre uttrykker bekymring for de mange som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet, så ser jeg ikke at partiet har foreslått noen nye løsninger for denne gruppen. Ei heller at partiet har avlyst sin politikk, som på en rekke områder vil virke alt annet enn inkluderende. Jeg har en sterk mistanke om at det er Høyres husideolog Kristin Clemet som sier det partiet virkelig mener, nemlig at norske arbeidstakere har dårlig arbeidsmoral og at velferdsordningene er for rause For all del: Visst finnes det mennesker i Norge som utnytter våre velferdsordninger, det være seg naboen som ”tar seg en tredagers” for å dra på rypejakt, eller utspekulerte trygdesvindlere. Det er uakseptabelt og skal slås ned på. Men det at det finnes noen juksemakere blant oss skal ikke føre til straffereaksjoner mot det store flertallet som står på hver dag. Det finnes ikke noe holdbart grunnlag for å hevde at den norske arbeidsmoralen er blitt slappere de siste årene. Arbeidsmotivasjonen er høy i de aller fleste aldersgrupper. Det å sette spørsmålstegn ved de som mottar uføretrygd er heller ikke noe godt utgangspunkt. Det skal alltid lønne seg å jobbe, men hvis du blir syk eller ufør så skal vi ha ordninger som sikrer deg en verdig tilværelse. Høyre har blant annet i trontaledebatten utfordret regjeringspartiene på hva vi gjør for de som står utenfor det ordinære arbeidslivet. Den utfordringa tar vi gjerne! Men vi skal iallfall ikke gjøre som de tidligere høyrestatsrådene Erna Solberg og Kristin Clemet gjorde sist de satt i regjering. Da kuttet de i dagpengene til de arbeidsledige og i de midlertidige uføreytelsene, mens de med den andre hånda ga skatteletter til de som satt best i det. Det bidro verken til redusert ledighet eller reduksjon i antall uføretrygdede, i og med at antall ledige og uføre økte i perioden Arbeiderpartiet vil jobbe hardt for å inkludere flere i arbeidslivet. Mye er vi i gang med, men mer skal gjøres. Dette er de viktigste ingrediensene i vår oppskrift for å inkludere flere mennesker i arbeidslivet: 1. Lav ledighet. Den kraftige veksten i sysselsettingen under Stoltenberg 2 har gitt rom for flere kvinner, innvandrere og seniorer i arbeidslivet. Det er altså en sammenheng mellom lav arbeidsledighet og et inkluderende arbeidsliv. 2. Redusere sykefraværet – fordi langtids sykemeldte har større risiko for å ende opp på uføretrygd og varig utestengning fra arbeidslivet. Den nye avtalen for inkluderende arbeidsliv som blei inngått sist vinter har begynt å gi resultater i form av lavere sykefravær. Den nye avtalen handler blant annet om å gjøre mer av det vi vet virker, og bedre individuell oppfølging av de som blir sykemeldt. 3. Kvalifiseringsprogrammet skal gi nye muligheter til de som i dagens system blir avhengige av økonomisk sosialhjelp. Det består av arbeidsmarkedstiltak, opplæring, arbeidstrening, motivasjons- og mestringstrening. Siden utgangen av 2009 har 9000 personer deltatt i programmet. Om lag halvparten av deltakerne som hadde gjennomført programmet ved utgangen av 2009 gikk til ordinært arbeid, utdanning eller andre arbeidsrettede tiltak. 4. Bekjempe frafall i den videregående skolen. Hvis du ikke fullfører videregående, så legger det sterke begrensinger på videre utdannings- og jobbmuligheter – og i det hele tatt valgmuligheter i livet. Mange av frafallselevene finner vi igjen på statistikker der vi ikke ønsker å finne dem, blant annet på uførestatistikken. Vi må sørge for at elevene har et bedre grunnlag når de går ut av grunnskolen, og at vi følger opp de som sliter. I budsjettet for 2011 er det satt av ytterligere 175 millioner kroner til prosjektet Ny Giv, som skal bidra til å få ned frafallet på videregående.. 5. Et arbeidsliv som beskytter arbeidstakerne mot utnyttelse og rovdrift. Det krever et fortsatt sterkt trepartssamarbeid, der en ansvarlig fagbevegelse er sikret sterke arbeidstakerrettigheter. Videre kreves det aktiv innsats for å bekjempe sosial dumping for å sikre verdige arbeidsforhold i alle bransjer. Det er verdt å merke seg at Høyre og Frp systematisk har stemt i mot så å si alle forslag som handler om dette. Begge høyrepartiene står sammen om å svekke vernet mot midlertidige ansettelser, noe som ventelig vil føre til et hardere press på arbeidstakerne om det blir gjennomført. Det er heller ikke noen grunn til at Høyre og Frps mantra om konkurranseutsetting av offentlige velferdstjenester vil ha som resultat at man gir plass til de menneskene som ikke kan yte 100 prosent. Det at Erna Solberg har tatt til orde for å bremse veksten i antall ansatte i offentlig sektor lover heller ikke godt for det inkluderende arbeidslivet, all den tid prognosene viser at vi trenger 125 000 nye årsverk bare innenfor omsorg og pleie innen 2050. 6. Regjeringen vil til høsten legge fram uførereformen, som handler om at vi vil legge bedre til rette for de som ønsker å komme ut i arbeid eller øke stillingsandelen. Selv om du ikke kan jobbe 100 prosent, så skal det bli enklere å jobbe det du klarer. 7. Regjeringen vil til våren legge fra en egen sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. I Norge finnes det 90 000 funksjonshemmede mennesker som gjerne vil jobbe, men som arbeidslivet ikke evner å ta i mot. Det kan vi ikke slå oss til ro med. Derfor må vi finne bedre svar på myndigheter og arbeidsliv kan samarbeide for å få alle med! Dette er en mer avansert – og bedre – oppskrift for et inkluderende arbeidsliv enn høyresidens avstraffelser av de som ikke kan jobbe. Høyre, utenforskap, velferdssamfunnet, Erna, Solberg, Jristin, Clemet, arbeidsledighet, sykefravær, Kvalifiseringsprogrammet, frafall, IA
Vist 389 ganger. Følges av 5 personer. 
| ||||||
Kommentarer
En har jo ikke råd til å være syk heller, da dere innførte arbeidsavklaringspenger for oss langtidssykemeldte forsvant jo skattefradraget og vi fikk langt mindre å leve for. Sikkert smart? Er ikke det solidaritet så vet ikke jeg…
Høyresiden har enkle løsninger på alt Bengt
Ja, det er mulig at de har, men her diskuterer vi AP politikk, Helga sitter ikke på tinge for høyre skjønner du, selv om hun er veldig ivrig høyrereferent. Er alltid lettere å fortelle hva andre gjør.
Når det gjelder å få uføre og trygdede ut i arbeid er vel nettopp kravet til effektivitet en stor hindring for mange som vil arbeide til tross for sin sykdom og sitt handicap..
De fleste ønsker å komme ut i arbeid. Men med flere arbeidsledige enn noensinne er vel ikke arbeidstakere med behov for tilpasset arbeidstid den mest attraktive. IA- avtalen brytes mange steder, og enkelte arbeidsgivere oppfyller ikke engang sine egne intensjoner for håndtering av arbeidstakere med helseproblemer. Alle kan vi komme i en situasjon der vi blir syke og de fleste vil faktisk helst være friske nok til selv å forsørge seg og sine.
Mennesker med nedsatt arbeidsevne er i ferd med å bli en pariakaste.
I vårt effektive samfunn ønsker vi ikke å ha de med i vårt hektiske arbeidsliv. Det blir en for stor økonomisk belastning å ha de i vårt samfunn?
I tillegg er de også i realiteten blitt fratatt de alminnelige demokratiske rettigheter alle norske borgere skal ha. Da all deltakelse i kommunevalg, eller annen møtedeltakelse i vårt samfunns tjeneste, som gjør at man selv kan aktivt påvirke, blir lagt til grunn for en eventuell redusering av stønad til livsopphold.
Det vil si at det som lønnede folk får som møtegodtgjørelse, i tillegg til lønn, skal hos de uføre brukes som trekkgrunnlag på den allerede begrensede trygdeytelsen mange har for å livnære seg.
Da sier det seg selv at de fleste ikke har råd til å kunne delta som folkevalgt når grunnlaget for å forsørge seg kan bli vesentlig redusert.
Som nederst på inntektsskalaen skal du altså ribbes for alt. Også ditt eget menneskeverd!
De har heller ikke de samme muligheter for å kunne oppta lån eller tegne forsikringer som de som har mulighet til å ha en vanlig arbeidsinntekt har, da de vanligvis har for lav inntekt og er for syk til å kunne tegne en forsikring som kan sikre blant annet gjenlevende barn.
Mange av disse uføre må ha tilleggsytelser for å kunne overleve på sin uførepensjon. Har du barn som ønsker å spe på en særdeles dårlig økonomi for å kunne skaffe seg klær og delta i normale sosiale aktiviteter blir også dette lagt til grunn for hele familiens økonomi og ytelsene blir redusert.
Det kan ikke være mulig å tro at mennesker frivillig velger slike elendige kår!?
Dette ble det mye snakk om under stortingsvalget i fjor og det ble som vanlig lovet gull og grønne skoger fra alle partier, også arbeiderpartiet. Ingenting har skjedd. Bare enda flere innstramninger for de med de dårligste oddsene…
Det er meningen at de som er funsjonhemet skal ha støre mulighet til å kombinere pensjon og lønn, men arbeidsgiveren må legge forholdene til rette
Jeg mener partiet vårt må være mye tydeligere på hva arbeidsgiverne kan bidra med for å inkludere flere i arbeidslivet. Fokus må flyttes fra maksimal “lønnsomhet” i snever bedriftsøkonomisk forstand til også å favne bedriftenes og det offentliges samfunnsansvar med å sysselsette yrkeshemmede av alle sjangre. Slik sysselsetting må lovfestes og inn i årsmeldingene til bedrifter og etater. Jeg har skrevet om dette på Akershus Aps hjemmeside også:
Arbeid til alle – hva kan arbeidsgiverne bidra med?
NAV har beregnet at 650000 årsverk går tapt hvert år i Norge. Hadde alle sluppet til ville det resultert i en verdiskapning på ca 130 milliarder kroner. De arbeidsledige, mange deltidsarbeidende og uføretrygdede banker på arbeidslivets dør, men de slipper ikke inn – selv i høykonjunturtider. Uten et arbeidsliv som åpner for hel- eller del-tids ansettelse av yrkeshemmede, kommer verken den enkelte yrkeshemmede arbeidssøkende, NAV, arbeidsliv eller samfunn noen vei.
Det er stor oppmerksomhet på hvilke støtteordninger som skal gis for at bedrifter skal ta inn yrkeshemmede i arbeidsstokken. Utgangspunktet har lenge vært at arbeidsgivere ikke må tape noe på å ta inn yrkeshemmede og at det å ha yrkeshemmede ansatte blir en belastning. Dette perspektivet må det nå røskes kraftig opp i – og det er det vårt Arbeiderparti som skal gjøre.
Det finnes hederlige unntak, men i stort er arbeidsgiveres solidartitet med arbeidssøkende svak her i landet. Jeg etterlyser en menneskepolitikk der menneskets plass i arbeidslivet kommer høyt på dagsorden og der bedrifts-lederes og -eieres status i samfunnet også bedømmes ut fra hvor stort ansvar de påtar seg for å gi folk arbeid.
På denne bakgrunn utfordret jeg arbeidsgivere og arbeidsliv på FARVE-konferansen1) “Arbeidskraft og inkludering” i Bergen 29. og 30. september 2010. Jeg stilte bl.a. spørsmål om hva arbeidsgiverne kan bidra med for å få flere yrkeshemmede inn i arbeidslivet?
Hvor mye avkastning på pengekapitalen må en eier egentlig ha for at en bedrift skal oppleves å være drivverdig? Har ikke norsk bedrifts- og etats-ledere noe annet perspektiv lenger enn størst mulig bedriftsøkonomisk overskudd? Går det ikke an å trekke inn antall yrkeshemmede ansatte som en sentral indikator på bedriftens samfunnsansvar og hvor vellykket en bedrift drives? Her må det kulturskifte til i arbeidslivet.
Vi har idag lovpålegg om at bedriftene og etatene ikke skal forurense miljøet og det skal være minst 40% av hvert kjønn i styrene i aksjeselskap. Jeg har liten tro på at vi kommer noen vei med å få ned utenforskapet i arbeidslivet uten lovpålegg om å ta inn yrkeshemmede i mellomstore og store bedrifter og etater. Et slikt lovpålegg må selvsagt følges av støtteordninger for å få folk igang i bedriftene og etatene. Men så skal de ha fast ansettelse og vanlige lønns- og arbeids-betingelser. Mange yrkeshemmede som kommer inn i arbeidslivet bidrar til større overskudd og har meget lavt sykefravær! De er en ressurs og ikke et problem.
I forbindelse med debatten om Statsbudsjettet for 2011 har Høyre og Frp plutselig oppdaget at mellom 6-700.000 av en arbeidsstokk på 3.6 millioner står utenfor arbeidslivet. De bebreider regjeringen for at de ikke gjør noe med saken. Vårt parti og vår regjering er i kraft av sin kloke, langsiktige finanspolitikk i ferd med å føre landet gjennom en dyp internasjonal finanskrise på en måte som medfører at vi slipper massearbeidsløshet her hjemme. Finanskrisen er utløst av de økonomiske systemene Høyre og FrP mener skal løse utfordringene i arbeidslivet. Til tross for at norsk næringsliv går så det suser, har Høyre og FrP ingen annen løsning enn at bedriftene må ha enda lavere skatter / høyere subsidier for å ansette yrkeshemmede. Dette er for det først feil fordelingspolitikk. For det andre treffer skattelette til næringslivet ikke gruppene alle er så opptatt av å hjelpe nå. Et lovpålegg om å ta inn yrkeshemmede i arbeidstokken treffer derimot midt i blinken og vil være et sann solidarisk handling i forhold til alle de som ufrivillig står utenfor arbeidslivet.
Jeg mener Arbeiderpartiet skal utfordre arbeidslivet til å vise større solidaritet med de yrkeshemmede og at ledere- og eiere i mellomstore og store bedrifter og etater skal pålegges et større samfunnsansvar for de yrkeshemmede. Det er da også mye bedre samfunnsøkonomi enn stønad til passivitet. Det handler om vilje til å gi og dele på arbeid, kanskje få litt mindre avkastning på pengekapitalen, men dessto større avkastning på human- og samfunnskapitalen. Det perspektivet vil jeg at vårt Arbeiderparti skal legge til grunn for arbeidslivs-politikken vår fremover.
1) FARVE – Forsøksmidler arbeid og velferd (NAV)
Er det ikke slik da at den private delen til en viss grad har fulgt opp? Den offentlige delen har ikke fulgt opp, så da får dere gi noen beskjeder nedover i eget system.
Det finnes helt sikkert enkelte solskinnshistorier både i den offentlige og private sektor av arbeidslivet når det gjelder sysselsetting av yrkeshemmede i fast stilling og med anstendig lønn. I og med at 650.000 årsverk går tapt hvert år, er det all grunn for hele arbeidslivet å måtte ta tak i utfordringen på en systematisk måte.
Har et spørsmål omkring dette: En person er yrkeshemmet, la oss kalle det det, så får han en jobb og må ha en personlig assistent, da sysselsetter en jo to personer, men for samfunnet er jo dette unektelig veldig dyrt. Skal en syselsette bare for sysselsetningens skyld? En meningsfylt hverdag er en menneskerett, men er arbeid det?
Dette er det ikke lett å svare kort på, men jeg prøver.
Jeg ser arbeid i et flerfoldig perspektiv. I norsk kultur har arbeidet og det å greie seg selv en viktig plass. Det at noen skaper arbeidsmuligheter for seg selv og andre og det å arbeide mot betaling, er grunnplanken i samfunnet. Det gir grunnlag for skatt og avgifter til fellesskapet som igjen sikrer infrastruktur, skole, helsetjenester, velferd og alle de andre felleskapsløsninger. Så er det individuelle helse- og folkehelseperspektivet på arbeid. I strøk med stor arbeidsløshet er det store sosial og helsemessige problemer. Det er mye god helse i godt arbeid. Arbeid gir da mening, sosial tilhørighet, selvbekreftelse osv – alt det vi mennesker trenger på det personige plan for å god selvfølelse.
Jeg er av de som mener vi trenger alle kreative mennesker som kan lage arbeid for seg og andre og at vårt parti i større grad må legge til rette for at de skal få utfolde seg. De felste arbeidsplassene er i de små og mellomstore bedriftene og det er her fremtidens arbeidsplasser vil være. På den andre siden har vi de som aldri slipper inn i arbeidslivet eller som faller varig ut av arbeidslivet. Hvordan kan vi legge til rette at de skal komme seg inn i arbeidslivet igjen i fast, anstendig lønnet arbeid og slik at de kan greie seg selv i størst mulig grad?
Med snart 30 års erfaring med å få mennesker med yrkeshemnings-utfordringer inn eller tilbake i arbeid og se dem gå i ørkesløse rehabiltierings og attføringsopplegg som sjelden fører fram og dermed ender i uføretrygd, er det jeg foreslår at arbeidsgiverne må ta et større ansvar. Vi kommer ingen vei, uten at arbeidslivet åpner dørene for disse gruppene med arbeidssøkere.
I min modell må arbeidsgivere med virksomheter (offentlige og private) over en viss størrelse påta seg / pålegges et større samfunnsansvar i forhold til å ta inn yrkeshemmede i arbeidsstokken. Utbyttet i kroner og øre kan kanskje gå litt ned for eierne, men samfunnsgevinsten og den personlige gevinsten for den som kommer seg inn i arbeid blir meget betydelig både helsemessig og økonomisk. Vi må måle virksomheters måloppnåelse ikke bare på kapitalavkastning alene, men også på samfunnsansvar – og vi er jo startet kvinneandel i stryene i ASA, miljøforuresning. Jeg foreslår at andel yrkeshemmede blir neste “skanse”.
Arbeidslivet har et altfor stereotypt bilde av yrkeshemmede. De sees på som en utgift og et problem. I de aller fleste tilfelle er de imidlertid en inntektskilde og en ressurs, når de har fått gått seg til. Vi trenger deres gode hjerner, arbeids- og skaper-kraft.
Stormberg AS har skjønt det. Omtrent 30% av arbeidsstokken der har vært yrkeshemmede. Produktiviteten er høy og sykefraværet er ca 2%. Distribunal Stavanger i Rema 1000 har også skjønt det. Arbeiderpartiet har ikke tid til å vente på at alle andre skal skjønne det, mener jeg. Du kan si at forslaget mitt er et skritt på vei mot rett til arbeid for alle, men alle verken kan eller skal måtte arbeide.
Yrkesheming er et vidt spekter av utfordringer. Ikke alle yrkeshemmede har så store hjelpebehov for å komme i arbeid som i ditt eksempel. I mitt samfunnsøkonomiske regnestykke vil det lønne seg at vedkommende får prøve seg i arbeid, selv om det utløser en personlig assistent – enten gjennom å forsøke å skape sin egen arbeidsplass eller som ansatt. Så får vi se over tid hvor stor arbeidskapasiteten / inntekstgrunnlaget blir og så får fellesskapet trå til med resten.
Alternativet er å være hjemme mer eller mindre fornøyd, motta stønad og kanskje ha personlig assitent til det. Det er en relativ beskjeden ekstra-investering som skal til i en eller flere arbeidsutprøvingsperioder, med stor sjanse for å utløse en økonomisk gevinst for arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunn – og sist men ikke minst en betydelig helsegevinst for arbeidstakeren og reduserte utgifter til helse- og NAV-tjenester for fellesskapet.